Innledning og problemstilling

1. Innledning og problemstilling


Lokalavisene slipper ikke billig unna. Økonomisk går det dem riktignok vel, de økte i år opplagene for femtende år på rad. Det er ryktet deres som lider. Medievitere og kommentatorer (og ikke minst lokalsamfunnene selv?) kommenterer og ikke minst kritiserer stadig deres arbeid. Journaliststudentene på Høgskolen i Oslo himler med øynene når noen ymter om lokalavisen som mulig arbeidsplass. I september slaktet Knut Olav Åmås lokaljournalistikken på kommentarplass i Aftenposten. Birgit Røe Mathiesen har i sin masteroppgave om lokaljournalistikk vist at flere lokalaviser heller fungerer som patriot enn vakbikkje i sine lokalsamfunn. På alle kritikernes lepper leser vi kildesnillisme. Det er nærheten til kildene, sier de, som gjør at lokalavisene ikke oppfyller samfunnsoppdraget sitt. Åmås kaller det ”den vanskelige nærheten”. Han skriver at ”å se sine egne lesere i øynene hver dag kan føre til ansvarlighet og pålitelighet. Men også feighet.” Ingar Sletten Kolloen, forfatter og tidligere lokalavisredaktør, maler en mørk fremtid for lokalavisene. Etter å ha lest rundt 70 av dem, er hans konklusjon klar og hard: De dreier seg bare om kos.

Men det er én lokalavis som slipper unna. Ikke bare det, den til og med trekkes frem som selve prakteksempelet på lokaljournalistikk. Den befinner seg langt unna alle andre lokalaviser, halvveis mellom Oslo og Nordpolen, på 78 grader nord: Svalbardposten. Landslaget for lokalaviser (LLA) kåret den til årets lokalavis to ganger. Nettopp kritikeren Kolloen trekker den frem som en lokalavis som evner å oppfylle samfunnsoppdraget, ved å rette et kritisk blikk mot lokalsamfunnet og aktørene i det, uten å la seg styre av hva de måtte mene. Og på det vis evne å oppfylle VVPs punkt 1.4 og 1.5:
1.4. Det er pressens rett å informere om det som skjer i samfunnet og avdekke kritikkverdige forhold. Det er pressens plikt å sette et kritisk søkelys på hvordan mediene selv fyller sin samfunnsrolle.
1.5.Det er pressens oppgave å beskytte enkeltmennesker og grupper mot overgrep eller forsømmelser fra offentlige myndigheter og institusjoner, private foretak eller andre.

Da LLA kåret Svalbardposten til årets lokalavis i xxxx, skrev de at:
“...”
Da de igjen kåret avisa til årets lokalavisa i xxxx, skrev de at:
“...”

Svalbardposten ser altså ut til å være unntaket fra en slags regel om at lokalaviser flest bukker under for kildenærheten, og ender opp med tannløs, kildestyrt, patripotisk journalistikk, fremfor kritisk, uavhengig, vaktbikkje-journalistikk. I Røe Mathiesens oppgave, så vel som flere andre vi vil vende tilbake til, kommer det frem at det er nærheten til kildene som i stor grad står i veien for den uavhengige, kritiske journalistikken. En skulle kanskje tro at kildenærheten ville bringe gode ting med seg. Når man er nær kildene, er man i teorien også nærere informasjonen de sitter på. Dessverre viser det seg gang på gang at en slik teori ikke er overførbar til virkeligheten. I virkeligheten begynner ikke Romerikes Blad sitt arbeid med vannverksskandalen før fire uker etter Aftenposten har begynt sin avsløring. Redaktører vil ikke sverte sine gode venners rykter. Journalister unnlater å skrive om en ubehagelig sak, fordi det snart er jul, og man skal i juleselskaper og middagsselskaper, og det hadde vært så behagelig å kunne se alle i øynene. Røe Mathiesen viser i sin oppgave at mange kilder yter bevisst motstand mot journalistenes kritiske arbeid, og gjerne prøver å styre dem. Svein A. Halvorsen skriver, i sin semesteroppgave om kildesnillisme i lokalsamfunnet, at kildenærhet pluss kildemotstand blir til kildefrykt (Halvorsen 2005:27). Kanskje kan vi også si det sånn: Kildenærhet pluss kildefrykt blir kildesnillisme. Det er muligens en meget menneskelig ting å ikke ville skade eller opprøre de man er nær. Kanskje spesielt ikke de som har makt. Men slik er det altså tilsynelatende ikke i Longyearbyen. Hvilke nøkler er det Svalbardposten har på sitt knippe? Hva er det som sitter i eller mellom veggene i redaksjonslokalet i Longyearbyen, som gjør at avisa klarer å forbli uavhengig og kritisk? Det overordnede spørsmålet er hvordan man kan unngå at lokaljournalistikken blir kildestyrt, når båndene mellom kilder og journalister er tette. Hvis det har seg slik at Svalbardposten ikke bukker udner for kildenærheten, kan kanskje innsikt i avisas måte å drive lokaljournalistikk på gi nyttig innsikt og kunnskap til andre lokalaviser. Derfor ønsket vi å gjøre et case study av Svalbardposten.

Problemstillingen vår lyder slik:
“Hvordan unngår Svalbardposten at nærheten til kildene hindrer en uavhengig, kritisk lokaljournalistikk?”