Metode

2. Metode

Valget av metode skal alltid gjøres med tanke på å best mulig kunne besvare spørsmålet en stiller seg i problemstillingen. Metoden er måten å bevege seg fra spørsmål til (forhåpentligvis, men nok alltid foreløpige) svar.
Vi har valgt å gjøre et case study av Svalbardposten. Problemstillingen vår gjør det klart at det er et fenomen ved Svalbardposten vi ønsker å beskrive og forklare. Et case study innebærer nettopp at man går i dybden av ett case. I stedet for å tre teoretiske modeller ned over empirien, ønsker en å utvikle teorier ut fra empiri (Steen Steensen, HiO, høsten 2007). Steensen hevder at case study er en egnet metode for å få svar på hvorfor/hvordan-spørsmål. Problemstillingen vår starter nettopp med hvordan, så bare det kan være et argument for å velge case study som metode. Case study er dessuten en egnet for å ”forstå og skaffe kunnskap om komplekse, sosiale fenomener” (Steensen, HiO, høsten 2007). Relasjonen mellom kilder og journalister, og hvordan det påvirker journalistikken, må sies å være et komplekst, sosialt fenomen.
Et case study innebærer at man kombinerer flere metoder for å forstå caset man studerer. Det er et anerkjent prinsipp i forskning at flere metodiske tilnærminger til en problemstilling gjør forskningens funn sikrere (metodebok:xx). Metodetrianguleringsprinsippet er logisk: Tanken er at man ved å belyse et fenomen gjennom flere metoder, vil se mer og mer av fenomenet. Hvis du både skrur på lyset i et rom, og måler veggene, vil du vite mer om rommet enn hvis du kun hadde skrudd på lyset. Alle metoder har sine svakheter. Ved å kombinere flere, kan man kompensere for disse, og sikre at resultatene fra forskningen i størst mulig grad sikre. Vi har benyttet både kvalitative og kvantitative metoder, noe som er vanlig i medieforskning (kilde, anne vogt?). Slik håper vi å aller best kunne få svar på vår problemstilling. Datatriangulering innebærer at man lar ulike data bekrefte, eventuelt avkrefte, hverandre. Som (metodebokforfatterne) har påpekt, kan begrepene metodetriangulering og datatriangulering gå noe over i hverandre, og en kan kanskje stille spørsmålstegn ved hvor nyttig det er å skille mellom de to. I det man bruker flere metoder, produserer man flere typer data. Metodetriangulering innebærer på et vis altså datatriangulering. I vår oppgave kommer det frem ved at våre kvantitative data belyses av de kvalitative funn, og omvendt.

2.1 Kvalitativ metode. Hva er det, og hvorfor bruker vi det?
I kvalitativ metode spør en om hvorfor (Anne Vogt, HiO, høsten 2007).

2.1.1 Intervjuene
(Metodebokforfatterne) skiller mellom tre ulike former for kvalitative intervjuer: Strukturerte, semistrukturerte og ustrukturerte. Strukturerte er en fast liste med spørsmål som en ikke viker fra i intervjusituasjonen. Det semistrukturerte intervjuet har også en del spørsmål klargjort på forhånd, men det finnes rom for oppfølgingsspørsmål og hopp i rekkefølgen. Det ustrukturerte intervjuet kjennetegnes av at intervjueren ikke har annet enn en tanke om hvilke temaer hun vil innom i løpet av intervjuet. Det ustrukturerte intervjuet bærer gjerne mer preg av å være mer en samtale enn et formelt intervju (metbokforf:xx). Våre intervjuer var alle semistrukturerte. Vi hadde en liste med tema og spørsmål vi ville innom, men fulgte ikke denne slavisk. Litt avhengig av intervjuobjektet lot vi spørsmålene komme i den rekkefølgen det falt seg naturlig, og hvis det kom opp temaer vi ikke hadde planlagt å snakke om, ga vi rom for det. Dette av to grunner: For det første så intervjuobjektene i størst mulig grad skulle være komfortable med situasjonen. Slik ønsket vi at de ville åpne seg mest mulig, og på den måten komme med mest mulig ærlige betraktninger om avisa og sin rolle i den. Dette igjen sikrer validiteten (?) i forskningen. Jo, lenger inn, jo sannere. Den andre grunnen til at vi valgte å benytte en semistrukturert intervjuform, var at vi på den måten ikke utelukket viktige temaer vi kunne ha utelatt i vårt oppsett av spørsmål og temaer vi ville innom. Med andre ord ville vi unngå å ikke gi rom for viktige betraktninger og innspill fra avisas medarbeidere, bare fordi vi ikke ga rom for det. Intervjuene av avisas to journalister, Line Nagell Yvisåker og Karine Nigar Aarskog, skjedde hjemme hos hver av dem. Redaktør Birger Amundsen intervjuet vi på hans kontor. De øvrige kildene[1] intervjuet vi på deres kontorer og arbeidsplasser.

2.1.2 Informantene

Vi ønsket å intervjue alle avisas redaksjonelle medarbeidere, for å få vite mest mulig om avisa. I Svalbardposten er det to journalister og en redaktør, så det var ingen ressursmessig utfordring å få intervjuet dem alle.
For å belyse avisa fra flere steder, ønsket vi å intervjue også noen som ikke jobber i den. Slik håpet vi å få høre den andre siden av historien, hvordan kildene selv opplever nærheten til journalistene. Ingar Sletten Kolloen sitter langt unna Longyearbyen. Kanskje er det ikke lett for ham å vite om Svalbardposten virkelig unngår å styres av kildene. Beboere og kilder i Longyearbyen vil kanskje være bedre skikket til å synes noe om den saken. Vi ville intervjue en grasrotkilde, for å se hva en ganske alminnelig Longyearbybeboer tenker om avisa. Vi valgte Leif Johan Wik, fordi han har vært på Svalbard i mange år, og på den måten kan ha gode forutsetninger for å mene noe om avisa. Dessuten ville vi snakke med representanter for de ulike maktblokkene i Longyearbyen. Store Norske Spitsbergen Kulkompani er både hjørnesteinsbedriften i og selve årsaken til at Longyearbyen eksisterer. Derfor ønsket vi å intervjue administrerende direktør Robert Hermansen, som for øvrig blir brukt mye som kilde i Svalbardposten. Vi så det som verdifullt å høre hans betraktninger om avisa. I tillegg ville vi intervjue leder av Bydrift Longyearbyen, bedriften som har ansvaret for alt det tekniske og infrastrukturelle i byen, og som er fullfinansiert av Lokalstyret. Også der valgt vi å snakke med administrerende direktør, Paul Guldstrand. Dette da han er en mye brukt kilde i avisa, en mann med mye makt og en som har fått en del kritikk i Svalbardposten. Lokalstyret er en annen viktig maktblokk i Longyearbyen, de er det demokratiske organet tilsvarende et kommunestyre. Vi ville derfor intervjue lederen i lokalstyret, Kjell Mork.
Formålet med å intervjue kilder utenfor avisa, var å se om de føler at Svalbardposten går dem etter i sømmene eller ei. Deres synspunkter på avisa gjør oss bedre i stand til å avgjøre om våre funn stemmer overens med virkeligheten.

Våre kilder er:
1. Birger Amundsen, redaktør. Vært redaktør i avisa siden mars 2005.
2. Karine Nigar Aarskog, journalist. Vært ansatt i avisa i to runder, først i xx, så i xx.
3. Line Nagell Ylvisåker, journalist. Ansatt i 50 prosent stilling, og har jobbet der siden xx.
4. Leif Johan Wik, daglig leder av Vedlikeholdsbutikken, men i denne oppgaven grasrotkilde.
5. Robert Hermansen, administrerende direktør i SNSK.
6. Paul Guldstrand administrerende direktør i Bydrift.
7. Kjell Mork, leder i Longyearbyen Lokalstyre.

2.1.3 Spørsmålene til de redaksjonelle medarbeiderne

Vi stilte de samme spørsmålene til de to journalistene. Da vi intervjuet redaktøren endret vi et par av spørsmålene så de ble redaktørspesifikke. Vi delte spørsmålene i tre temagrupper: Journalistrollen, forholdet til kildene, og Svalbardpostens rolle i lokalsamfunnet. Under intervjuene sto både vi og intervjuobjektene fritt til å hoppe i rekkefølgen og ta opp andre temaer og spørsmål. Vi passet imidlertid på at vi kom innom alle spørsmålene med alle intervjuobjektene, så vi ikke skulle sitte igjen med et ujevnt materiale.
Journalistrollen:- Hvilke ambisjoner har du som journalist?- Hvordan mener du en journalist best oppfyller samfunnsoppdraget i en lokalavis?- Hva bør lokalavisas oppdrag og rolle være i lokalsamfunnet?Forholdet til kildene:- Hvordan vil du karakterisere forholdet til kildene i Svalbardposten?- Hvordan oppstår saker i redaksjonen? Setter dere egen dagsorden, eller er mye bygget på tips eller innspill utenfra?- Hvilke forventninger tror du leserne har til avisa og dere som journalister? Hvordan forholder du deg til dette?- Tror du nærheten til kildene påvirker hva Svalbardposten skriver om, og hvordan avisa vinkler saker?- Har du opplevd kildemotstand, og hvordan har den i så fall påvirket deg? Eksempler?- Om du har fått negative reaksjoner på en sak, hvordan har det påvirket deg?- Har det hendt at du har utelatt å skrive av hensyn til kilder/reaksjoner?- Har dere noen feller retningslinjer for arbeidet med kildene?- Er det et fokus på kildekritikk og kildesnillisme?- Hvilke kilder anser du som viktigst? Hvilke bruker dere mest?- Har du noe å utsette på kildebruken i Svalbardposten?- Opplever du at kilder prøver å bruke dere som mikrofonstativ? I så fall, hender det at dere lar dere bruke?- Etter gjennomgang av aviser fra de siste tre åra, ser vi at det er svært få enkildesaker i Svalbardposten. Hva tror du er grunnen til det?Svalbardposten:- Hva tenker du om å være både deltaker og kritiker i lokalsamfunnet?- Hvis du har erfaring fra annet lokaljournalistisk arbeid, hvordan skiller Svalbardposten seg fra det?- Til journalistene: Oppmuntres det til å drive gravende, kritisk journalistikk i Svalbardposten? Hvem er det i så fall som oppmuntrer til det?- Til redaktøren: Oppmuntrer du journalistene til å drive kritisk, gravende journalistikk?- Lokalaviser er kritisert for kildesnillisme og overdreven patriotisme. Hovedårsaken synes å være tettheten mellom kilder og journalister. Det er utvilsomt nært mellom kilder og journalister i Longyearbyen. Likevel berømmes dere for å skrive selvstendig og ofte kritisk journalistikk. Hva tror du er årsaken til at dere klarer det bedre enn andre lokalaviser?- Til redaktøren: Som redaktør, hvilke ambisjoner har du for Svalbardposten? Opplever du at dine ambisjoner for Svalbardposten, og lokalbefolkningens forventninger til den, er motstridende? Hvordan forholder du deg i så fall til dette?- Tror du Svalbardposten utfører samfunnsoppdraget bedre enn andre lokalaviser?- Er Svalbardposten patriot eller vaktbikkje?

2.1.4 Spørsmålene til Svalbardpostens kilder
Vi ville høre hva avisas kilder selv synes om Svalbardpostens journalistikk og rolle, og om de synes journalistene greier å utføre arbeidet sitt uavhengig av bånd og personlige interesser.
- Hva er ditt forhold til Svalbardposten- Hva slags rolle spiller avisa på Svalbard? Hvilken rolle bør den spille? - Retter Svalbardposten et kritisk blikk mot lokalsamfunnet? (Og din bedrift/etat/geskjeft?)- Har du vært kilde i Svalbardposten?- Hvordan kom du i så fall til orde (på eget initiativ eller avisas)? - Hvis avisa har rettet et kritisk blikk mot deg, har du følt deg rettferdig behandlet?- Har du prøvd å påvirke avisas dagsorden/vinkling? I så fall, lyktes du med det?- Opplever du Svalbardposten og dens journalister som selvstendig og uavhengig?- Er Svalbardposten vaktbikkje eller patriot i lokalsamfunnet?
2.2 Kvantitativ metode. Hva er det, og hvorfor bruker vi det?

I kvantitativ metode spør man: Hvor mange? (Anne Vogt, HiO, høsten 2007). I vårt tilfelle ville vi at tallene skulle svare på i hvor stor grad Svalbardposten virkelig er kritisk. Har Kolloen rett, er Svalbardposten en lokalavis som evner å ivareta samfunnsoppdraget bedre enn andre lokalaviser? Det finnes ingen tidligere forskning på avisa. Kolloen har ingen tall eller analyser, han har bare vurdert etter eget skjønn. Nigar Aarskogs oppgave tar for seg avisa i et historisk perspektiv, ikke om avisa oppfyller samfunnsoppdraget eller ikke. Det eneste vi har av skriftlig, relevant materiale om journalistikken i avisa har vi fra LLA, og deres utmerkelser som henger på veggen i redaksjonslokalet i Longyearbyen. Vi ville ikke stole blindt på andres vurderinger av avisa, men selv finne ut om den virkelig er kritisk, selvstendig og uhildret av nærheten til kildene.
Når vi har tall som beskriver hvorvidt avisa retter et kritisk blikk mot lokalsamfunnet eller ei, er det lettere å se avisa i sammenheng med hva andre forskere har funnet i andre lokalaviser. På den måten kan vi sikrere si noe om Svalbardposten virkelig unngår kildesnillismen i større grad enn andre aviser.

2.2.1 Hva telte vi, og hvorfor?

Vi valgte å ta for oss aviser fra tre år tilbake i tid og til i dag. Vi har analysert den første avisa i hver måned fra januar 2004 til desember 2007. Dette tilsvarer 36 aviser av totalt 156 utgitte i det tidsrommet (Svalbardposten gis ut en gang i uka). Grunnen til at vi ikke har gått lenger tilbake i tid er mest av alt at vi måtte begrense oppgavens omfang. Dessuten er vår teori at den til en hver tid sittende redaktør er den mest avgjørende faktor for avisas profil og virke. Dette bekreftes i Karine Nigar Aarskogs historiske studie av Svalbardposten fra dens begynnelse, nettopp sett i lys av hva redaktøren har å si for avisa (Nigar Aarskog:2002). Det var mest interessant for oss å se på avisas situasjon i dag. Hva eller hvem i redaksjonen er det som gjør at avisa ikke bukker under for kildesnillismen? Problemstillingen vår legger ikke opp til en historisk analyse. Vi valgte imidlertid å gå tre år tilbake i tid, for å sikre at de kvantitative funnene våre ikke kun er resultatet av et kort blaff av uavhengig journalistikk. Ved gå tre år tilbake i tid fikk vi også med oss noen aviser laget med en annen enn Birger Amundsen i redaktørstolen. Slik kunne vi se om hans inntreden i avisa var av stor betydning for journalistikken.
I tellingen ønsket vi å kartlegge i hvor stor grad Svalbardposten er kritisk. Vi ønsket å se om avisa rommer mest konsensusstoff eller mest konfliktstoff. Dette for å kunne si noe om i hvilken grad avisa retter et kritisk blikk mot lokalsamfunnet. En lokalavis som vegrer seg for å ta opp konfliktstoff er sannsynligvis mer patriotisk enn en som gjør det til stadighet. En kan anta at en konsensuspreget avis vil fungere mer som lokalsamfunnets lim, enn en som tar opp konfliktstoff, og på den måten fungerer som lupe i samfunnet. Vi ønsket også å se på hvilke kilder som blir brukt i avisa, og hvem av dem som møter kritikk. Slik håpet vi å se om noen kildegrupper får spesielt mye eller lite kritikk, sett i sammenheng med hvor ofte de opptrer i avisa.
Vi brukte 21 kategorier da vi analyserte avisene. Disse var blant annet antall kilder, og hvilke kilder. I kategoriseringen av kildene så vi på om det var kilder på eller utenfor Svalbard. En lokalavis kan ha mye kritisk stoff uten å være vaktbikkje i eget lokalsamfunn av den grunn. Dette hvis kritikken rettes utenfor lokalsamfunnet. Hvis vi hadde unnlatt å skille mellom saker som er kritiske utad og innad kunne tallene våre løyet. Vi spør om avisa retter et kritisk blikk mot eget samfunn, da kan vi ikke telle med saker som er kritiske utad i samme kategori. Hvis vi skulle telt med slike saker som kritiske kunne tallene våre løyet, når det vi ønsker å si noe om blant annet er om Svalbardposten makter å rette et kritisk blikk mot eget lokalsamfunn. Dette for å måle det vi ønsket å måle, og altså sikre forskningens validitet.

2.3 Begrensninger ved metodene

Et case study kan, som vi allerede har nevnt, være en nyttig metode når man skal trenge lengst mulig inn til kjernen av et fenomen. Det finnes imidlertid begrensninger ved metoden. For eksempel kan man spørre seg om i hvilken grad kunnskapen og innsikten man får i ett case, kan overføres til andre. Noe av selve meningen med case study er riktignok å snu forholdet mellom empiri og teori på hodet. Teoriene skal oppstå fra empirien, ikke være former virkeligheten skal passe eller presses inn i. Men det melder seg altså et spørsmål om generaliserbarhet når en velger case study som metode. Kan funnene våre overføres til andre? Kan kunnskapen om Svalbardposten komme noen andre til nytte?

Mye forskning har som hensikt å organisere virkeligheten, gjøre den forståelig. Denne organisasjonen innebærer som regel en god porsjon abstraksjon, noe som igjen kan være grunnlag for kritikk av teoribasert forskning. Er virkeligheten så enkel at den kan ordnes i kategorier, størrelser og sannheter formulert i blekk på papir? Vi mener nå i alle fall at det er verdifullt å rette blikket mot oss selv og andre, og hvorfor vi lever og fungerer som vi gjør. Om vi ikke kommer frem til evige, allmenngyldige sannheter, når vi forhåpentligvis økt innsikt og kunnskap. Om vi ikke makter å forklare verden og hverdagen, kan vi berike våre tanker om og forståelsesrammer for dem. Kanskje byr ikke vårt studie av Svalbardposten på nøkkelen til den mystiske døren som heter uavhengig journalistikk for alle andre lokalaviser. Men vi mener nå engang at det er verdifullt å se hva journalistene på 78 grader nord gjør for å verne om journalistikken, eller som redaktør Birger Amundsen sa det: Holde den journalistiske fane høyt i hevd. Mye av forskningen vår kan kanskje ikke være annet enn i beste fall interessant lesning om verdens nordligste avis. Vi håper imidlertid at noen av svarene vi kommer frem til kan komme til nytte. Om de ikke kan overføres direkte til alle andre lokalaviser, så kan det kanskje sette i gang viktige erkjennelsesprosesser hos de som leser funnene våre, det være seg lokaljournalister, -redakører eller andre interesserte.

Vi kunne satset alle kort på journalistene og redaktøren sine tanker om avisa. Men ville vi vite at deres beretninger stemmer overens med virkeligheten? Den canadiske sosiologen Goffman innførte begrepene frontstage/backstage i sine teorier (Goffman xx:??). Disse viser til hvordan individer gjerne opererer med idealbilder av seg selv, bevisste eller ubevisste. I sin presentasjon av seg selv til andre, vil man gjerne formidle disse idealbildene. En intervjusituasjon er kanskje en situasjon hvor man særlig ønsker å formidle et spesielt, positivt bilde av seg selv. Man er frontstage, og ønsker ikke å miste maska, om vi kan si det sånn. Derfor ville vi underbygge intervjuene med journalister og redaktør med egne analyser av avisa.
[1] Administrerende direktør Robert Hermansen, administrerende direktør Paul Guldstrand, grasrotkilde Leif J. Wik og lokalstyreleder Kjell Mork.